100-års bølgen: En regulær (harmonisk) bølge benyttet for dimensjonering av offshorekonstruksjoner. Bølgehøyden er gitt ved at den gjennomsnittlig overskrides en gang pr 100 år. Bølgeperioden velges innenfor et nærmere bestemt intervall (for Nordsjøen setter Oljedirektoratet følgende grenser 12 s < T < 16 s). Bruk av 100-årsbølgen i forbindelse med dimensjonering må kun begrenses til kvasistatiske betraktninger. Den er helt uegnet i forbindelse med dynamisk respons.

Ablasjon (ablation): Reduksjon av ismassene i en isbre ved prosessene overflatesmelting, fordamping og kalving.

ADCP: Forkortelse for Acoustic Doppler Current Profiler, et instrument benyttet til å måle havstrømmer. Det sender ut høyfrekvente akustiske signaler som blir reflektert fra plankton, sedimenter og bobler i vannmassene, som alle antas å bevege seg med samme hastighet som vannmassene. Doppler-skiftet i det tilbakesendte signalet gir oss mulighet til å beregne strømhastigheten - både retning og fart. ADCP kan f eks måle strømhastigheten kontinuerlig som funksjon av tiden over de øvre 300 meterene i sjikt på 8 m.

Adiabatisk: Forflytning (vertikalt) av en væske pakke i tyngdefeltet uten tap eller øking av varme.

Advektiv/Adveksjon: Den delen av en strømning som beskrives av transport med middelstrømmen (U× Ñ U-leddet i bevegelsesligningen).

Afotisk sone: Området i havet der det ikke fins lys nok for fotosyntesen, altså under den eufotiske sonen.

Airy bølge-teori: En teori for overflatebølger på vann, også kjent som lineær bølgeteori. Teorien som forutsetter at bølgekrappheten er liten (H/l<<1 ) og at vanndypet er mye større enn bølgehøyden (d/H>>1), gir følgende uttrykk for overflatehevningen:

der H er bølgehøyden , k=2p /l bølgetallet, og bølgefrekvensen. Vannpartiklene beveger seg i lukkede elliptiske baner hvis halvakser avtar med dypet og som har sirkler eller rette linjer som grenseverdier for hhv bølger på dypt (d/l > 1/2) og på svært grunt (d/l << 1) vann.

Akustisk tomografi : Metode for måling av hydrografi og strøm i havet ved bruk av nøyaktige målinger av egenskapene til lydbølger som passerer. Metoden baserer seg på at lydbølger endres som følge av temperatur, saltholdighet, strømhastighet og at havet er god leder for lavfrekvente lydbølger. En stor fordel med denne metoden er at vi kan oppnå et synoptisk bilde av havforholdene over store områder, i og med at lydhastigheten i sjøen er ca 1500 m/s.

Albedo: Andelen av innkommende stråling som blir reflektert. Omkring 30% av innkommende solstråling reflekteres tilbake til verdensrommet fra jorda og atmosfæren.

Aliasing: Et forhold som opptrer ved diskret måling av et kontinuerlig signal. Dersom samplingsintervallet ikke er lite nok til å oppløse det høyeste frekvensbidraget i signalet vil dette bidra til en forsterkning av et lavere frekvensbidrag under beregning av spektraltettheten

Amfidromisk punkt: Et punkt i havet der tidevannsvariasjonen (vannstand) er lik null pga at tidevannsbølger opphever hverandre. Den resulterende tidevannsbølgen roterer om det amfidromiske punktet. Fasekurver "stråler" ut fra et amfidromisk punkt, nivåkurver omkranser det.

Anemograf: Et målesystem som gir en kontinuerlig registrering av vindfart og retning. Tidligere var disse mekaniske med tegning av kurver på papir montert på en roterende trommel. I dag registreres slike målinger elektronisk.

Anemogram: En kontinuerlig registrering av vindfart og retning målt med en anemograf.

Anemometer: Et instrument som måler vindfart og -retning. De mest vanlige består av noen små kopper montert på en vertikal akse og slik at rotasjonshastigheten er kalibrert mot vindfarten. Retningen måles ved at en vindhane stiller seg inn i vindretningen.

Antisyklon: Mesoskala virvel som strømmer med klokken i den nordlige halvkule.

Asimut: Den horisontale vinkelen mellom en observatørs meridian og linjen mellom observatøren og objektet

Autokorrelasjon: Den matematiske prosedyren for beregning av korrelasjonskoeffisient mellom en tidsserie og den samme tidsserien med en forsinkelse av et antall samplingsintervall. Variasjonen av denne korrelasjonskoeffisienten som en funksjon av forsinkelsen gir informasjon om periodiske fluktuasjoner i tidsserien.

Baroklin strøm: Strøm drevet av helning av tetthetsflater (isopyknaler) i vannet når trykkflater og tetthetsflater ikke er sammenfallende. Strømmen kan være betydelig forskjellig i forskjellige dyp.

Barotrop strøm: Strøm drevet av helning av vannoverflaten. Strømmen er lik i alle dyp bortsett fra nær bunnen hvor den blir påvirket av friksjon.

Batymetri: Måling og kartlegging av havdybder.

Benthos: Gruppen av marine organismer og økologiske samfunn som befinner seg i, på og like over sjøbunn.

Bentisk: Betegnelse på de organismene som er knyttet til eller befinner seg på bunnsedimentene. I motsetning til pelagisk. Også henvisning til andre bunnfenomener som bentisk grensesjikt.

Betaplan: I oseanografien er dette et forenklet koordinatsystem for bevegelsesligningene der variasjonen av Coriolis-parameteren f med breddegraden q er tilnærmet med

er verdien av f ved middelbreddegraden av området og b er gradienten av f i nordlig retning, y.

"bias"(engelsk): Avviket mellom middelverdien av et sett med målinger til den korrekte referanseverdien. Det er svært ønskelig å redusere "bias" til et instrument før det tas i bruk. "bias" er en systematisk feil.

Blandingslengde: Et begrep knyttet til parameterisering av turbulente blandingsprosesser. I følge denne modellen forstås turbulens som en mengde virvler. Etter at en slik virvel har beveget seg et stykke i væsken mister den sin karakter og er ikke identifiserbar som den opprinnelige virvel lenger. Den lengden virvelen tilbakelegger før den mister sin identitet kalles blandingslengden (mixing length).

Boussinesq approksimasjon: Egentlig et sett av 4 forenklinger av bevegelsesligningene og som kan brukes til å beskrive de fleste oseanografiske bevegelser med unntak av lydbølger. (1) subtraksjon av en hydrostatisk referanse-situasjon, (2 ) antar at vannet er inkompressibel, (3) antar at vertikale bevegelser er små sammenlignet med horisontale og (4) tetthetsvariasjonen har kun betydning i ledd der den opptrer sammen med tyngdens akselerasjon.

Brünt-Väisälä frekvens (N): En liten vannpakke som forskyves en liten distanse fra sin likevektposisjon i en stratifisert væske vil oscillere med sirkelfrekvensen

der g er tyngdens akselerasjon, en standard referansetetthet og tettheten.

Båndpassfilter (Notch filter): Innenfor signalbehandling er dette et filter (et lineært system) som slipper gjennom bidrag med frekvenser innenfor et gitt frekvensbånd, mens det svekker/fjerner bidrag for utenforliggende frekvenser.

Båndsugfilter: Innenfor signalbehandling er dette et filter (et lineært system) som svekker/fjerner bidrag med frekvenser innenfor et gitt frekvensbånd, mens det slipper gjennom bidrag for utenforliggende frekvenser.

Cabelling: En instabilitet dannet ved at to vannmasser av samme tetthet, men forskjellig temperatur blander seg og danner en tyngre vannmasse (pga tetthetens ikkelineære avhengighet av temperatur) som synker i havet.

contra solem: En betegnelse introdusert av V. W. Ekman i 1923 for å beskrive bevegelser som dreier til venstre (høyre) på den nordlige (sørlige) halvkule, dvs syklonisk bevegelse. Motsatt bevegelse betegnet han cum sole.

Coriolis akselerasjon: En akselerasjon, som for en partikkel som beveger seg horisontalt på jordoverflaten er lik V = 2 W_E V sin q der W_E = 7,29× 10^-5 rad/s er jordas vinkelhastighet om egen akse, V er partikkelfarten relativt til jordoverflaten og q er breddegraden. Akselerasjonen er rettet normalt til retningen av partikkelhastigheten, mot høyre på den nordlige halvkule og mot venstre på den sørlige halvkule. Andre ledd opptrer dersom bevegelsen er tredimensjonal, men vanligvis er disse neglisjerbare i forhold til andre opptredende akselerasjoner.

Coriolisparameteren (): = 2 W_E sin q der W_E = 7,29× 10^-5 rad/s er jordas vinkelhastighet om egen akse og q er breddegraden.

CTD: I oseanografi, en forkortelse for "Conductivity-Temperature-Depth". Et instrument for direkte måling av de tre mest viktige oseanografiske parameterne for beskrivelse av vannmassene i havet: temperatur, saltholdighet og trykk.

cum sole: Beskrivelse av en bevegelse som dreier i samme retning som sola. Dvs mot høyre (venstre) på den nordlige (sørlige) halvkule, dvs en antisyklonisk bevegelse. Betegnelsen ble introdusert av V. W. Ekman i 1923. Motsatt av contra solem.

decibel (dB): 1 (a) : en enhet brukt til å uttrykke forholdet mellom energien i to "signal" lik 10 ggr log₁₀ av dette forholdet. (b) : en enhet brukt til å uttrykke forholdet mellom amplitudene i to "signal" lik 20 ggr log₁₀ av dette forholdet.

2 : en enhet benyttet for å beskrive lydintensiteten på en skala fra null 0 til 130. 0 dB betyr at det er helt stille. En vekkerklokke som tikker gir ca 20 dB, en skrivemaskin 40 dB, en støvsuger 60 dB, et trommesolo 100 dB og en jetmotor 120 dB. Da er lyden så høy at vi kan miste hørselen.

Deklinasjonen: Vinkelen mellom et himmellegeme og ekvatorialplanet målt langs storsirkelbuen som går gjennom himmellegemet. Den måles positiv mot nord. I forhold til jorda har sola sin minste deklinasjon lik -23,45 ° ved vintersolhverv.

Diffusjon: Spredning av materiale i en væske (luft) som skyldes at molekyler bytter plass (molekylær diffusjon) eller ved lokal turbulens (turbulent diffusjon) ved at vannpakker bytter plass.

Dispersjon: Spredning av materiale som skyldes både advektive og diffusive prosesser.

Dispersjonsrelasjonen: Sammenhengen mellom bølgelengde og bølgeperiode. Innenfor begrensningen av Airy-teori (s.d.) er relasjonen: w ² = gk tanh kd.

Dissipasjon: Overgang fra kinetisk energi til varme i en væskestrøm pga viskositet. Ved turbulens skjer dette hovedsaklig ved små virvler (< ~ 1 mm i diameter). Ved stasjonære forhold vil det være balanse mellom tilført energi på store virvler og dissipasjonen på små virvler. Transporten mellom de store og små virvler beskrives av et treghets delområde spektrum.

Diurnal: Generelt betegner dette noe som opptrer en gang i løpet av ca 24 timer. Spesielt betegner dette tidevannsvarisjoner med ett høyvann og ett lavvann i løpet av døgnet.

Dødvann: Ekstra strømningsmotstand på båter og konstruksjoner pga av generering av indre bølger på sprangsjiktet mellom brakkvann og saltere sjøvann. Dette skjer vanligvis ved 0.5 - 1 m/s fart i norske farvann.

Eddy-viskositet (): Et mål for omsetting av bevegelsesmengde til/fra middelstrøm fra turbulensen. for grensesjikt.

Ekliptikken: Planet som defineres av sentrum i sola og sentrum i jorda under dens bevegelse rundt sola. Astronomene kaller dette planet for Zodiac'en.

Ekman spiral: Betegnelsen på Ekman's klassiske løsning for vindindusert strøm i åpent hav. I polarkoordinater danner strømvektorens endepunkt (hodogram) en spiral-kurve nedover i vannet.

Ensemblemidling: Midling over alle mulige realiseringer (etter samme tid og på samme sted) av en stokastisk prosess.

Epilimnion: Det øvre vindblandede laget i en innsjø.

Ergodisk: Egenskap til en stokastisk prosess der ensemblemidling (forventningsverdi) er
tids- og romuavhengig.

Estuarie: Et avgrenset område som en bukt eller fjord med sterk innblanding av ferskvann fra elver og annen landavrenning samt åpen tilknytning til havet.

Eufotisk sone: Det øvre vannlaget der sollyset fører til marin vekst via fotosyntesen.

Eulersk strøm: Strøm forbi et fast punkt, målt f eks med en forankret strømmåler.

Fasekurver: Kurver som går gjennom punkter på havoverflaten der det er høyvann samtidig. Eng.: Cotidal lines.

Fick's lov: En lov som uttrykker at et oppløst stoff i en væske vil spre seg til omgivende væske med en rate proporsjonal med gradienten til konsentrasjonen av oppløsningen. Spredningen går fra høy til lav konsentrasjon.

Filter: Et system som selektiv fjerner uønskede elementer fra målte data. I tidsserieanalysen opererer filtre på basis av frekvenser. Filtre som fjerner frekvenser fra signal, skal
være vår oppfatning av et filter.

Friksjonshastighet: En hastighet beregnet ved dimensjonsanalyse som beskriver hastighetsskalaen for strømning nær en grenseflate (havoverflaten, sjøbunn).

Froudetallet: Et dimensjonsløst forholdstall mellom den ikkelineære advektive akselerasjonen og tyngdens akselerasjon ved strømning. . Tallet dukker opp ved dimensjonanalyse av hydrodynamiske problemer der tyngden er av betydning. Det eksisterer forskjellige definisjoner avhengig av anvendelsesområdet, men alle kan oppsummeres i følgende formel:

der V er en hastighet, g tyngdens akselerasjon og d en lengde. I vårt fagområde opererer vi med to definisjoner. (1): Ved strømning i kanaler og sund. Her er V strømhastigheten og d er vanndybden. er forplantningshastigheten for lange (de raskeste) overflatebølger. Dersom vannet strømmer med en fart lavere enn forplantningshastigheten (, subkritisk strømning) vil vannoverflaten kunne justere seg til å fortsatt være nær horisontal for en vilkårlig forstyrrelse f.eks. ved en lokal endring av dybden. Dersom (superkritisk strømning) kan advektive forandringer skje "raskere" enn bølger kan justere seg til den frie overflaten og store forskyvninger av overflaten vil inntre. Dette er hva som skjer ved overløp av dammer. Et stykke nedstrøms vil det opptre et vannstandssprang hvor overflaten igjen blir nær horisontal og Froudetallet igjen er mindre enn én. Kort fortalt, ved Froudetall større enn én vil en forstyrrelse av overflaten ikke kunne forplante seg oppstrøms. Dersom vi betrakter indre bølger (s.d.) definerer vi et densimetrisk Froudetall ved at g erstattes med (redusert tyngde) og d defineres slik at nevneren representerer forplantningshastigheten for lange indre bølger. (2) Innen skipsmodellering defineres Froudetallet ved at V er skipets fart og d er skipets lengde. Her framkommer Froudetallet fra dimensjonsanalyse og er en viktig parameter for framstilling av bl.a. hvordan bølgemotstand for et skip varierer.

Frostrøyk: Frostrøyk er en tåke (s.d.) som dannes over åpent vann om vinteren ved at kald luft fra land kommer ut over varmere vann og blir tilført fuktighet.

Fullt utviklet sjøtilstand: Ved bølgeberegning, den situasjonen som er slik at en storms varighet og strøklengden er begge så lange at summen av energien som dissiperes lokalt samt ståler vekk skjer med samme rate som det tilføres energi fra vinden til havet i form av bølger og fra bølgene omkring.

Geostrofisk strøm: Havstrøm, hvor det er balanse mellom trykkrefter og virkningen av jordrotasjonen (Coriolis-kraften = - Coriolisakselerasjonen).

Haloklin: Et horisontalt lag i havet der saltholdigheten endres mest med dypet.

Harmonisk analyse: Representasjon av tidevannsvariasjoner som en sum av mange harmoniske (sinus/cosinus-) funksjoner, hver enkelt med forskjellige periode, amplitude og frekvens. Analysen består i å bestemme amplitude og fase for hver komponent fra observasjoner over lengre tid (vanligvis et år) ved f eks bruk av minste kvadraters metode.

Hodogram: Grafisk framstilling av en målt tidsserie av strømvektor. Framstillingen er i polarkoordinater der man markerer endepunktet for strømvektoren for hver registrering og trekker opp en kurve basert på disse endepunktene. Tidevannsellipsen er et eksempel på et hodogram.

Hydrografi: Beskrivelse av vannegenskaper (T, S, O₂, mm) i tid og rom.

Hydrostatisk approksimasjon: Ved en gitt strømsituasjon antas at trykket ved dybden z er lik trykket p_h = rg(h-z), der z = h definererer overflaten.

Hypolimnion: Det nedre laget i en innsjø (dypere enn termoklinen).

Høypassfilter: Innenfor signalbehandling er dette et filter (et lineært system) som slipper gjennom bidrag med frekvenser høyere enn en gitt kuttefrekvens, mens det svekker/fjerner bidrag med lavere frekvens.

Indre bølger: Tyngdebølger som forplanter seg i området rundt pyknoklinen. De er knapt synlige på overflaten men har amplituder av størrelsesorden 10 meter eller mer. Perioden av bølgene er av størrelsesorden minutter og oppover til flere timer. Ved bevegelser med perioder større enn et pendeldøgn brukes ikke betegnelsen indre bølger, men planetære bølger.

in situ: Latin, i posisjon. I oseanografisk sammenheng brukes begtegnelsenbetegnelsen om data som er registrert med et instrument i havet på det aktuelle stedet man er interessert. I motsetning til at man tar opp en vannprøve og analyserer prøven i et laboratorium. Målinger med en CTD (s.d.) gir in situ data. Bestemmelse av saltinnhold i en vannprøve hentet opp med en Nansenflaske ved titrering i laboratoriet er ikke in situ data. Fjernmålingsdata er et annet eksempel på ikke in situ data.

Instrumentfeil: Summen av alle feil (grove feil + systematiske feil + tilfeldige feil) knyttet til et måleinstrument som skyldes instrumentets design og omgivelsene det må operere i.

Inversjon: Vanligvis brukt som betegnelse for luftmasser der temperaturen øker med høyden. Dette skjer ofte nær bakken ved kalde netter når lokal albedo (utstråling) er stor. Lufta blir stabil og det foregår liten blanding. I byer med store utslipp av gasser og røyk dannes det gjerne "smog" ved inversjon.

Isoplet: Grafisk framstilling av en en-parameter funskjonssammenheng som varierer med tiden eller rommet. Et eksempel kan være spektraltetthet for sjøoverflaten som funskjonfunksjon av frekvens og hvordan denne varierer med tiden. Abscissen blir da tiden hvor et nytt spekter blir beregnet hver tredje time. Ordinaten er spektralestimatene. Ved å trekke kurver gjennom punkter med samme spektralverdi framstår noe som ligner et kotekart. En slik framstilling er av stor interesse når en skal vurdere hvordan bølge-energien forskyver seg i frekvensrommet etter hvert som en storm bygges opp og deretter avtar.

JONSWAP: Forkortelse for Joint North Sea Wave Project. Et banebrytende forskningsarbeide for utviklingen av modellspektra for vindbølger. Bølgespektra ble målt på opptil 13 forskjellige steder i en ti-ukers periode langs en trase vest for Sylt og ut i Nordsjøen. Strøm, tidevann, sjø-luft temeperaturdifferanser og turbulensen i vinden ble også målt. Hensikten med eksperimentet var å besteme strukturen i kildefunksjonene for energibalansen i spektret og med spesiell vekt på hvordan bølgeveksten er under stasjonære fralandsvinder. (Ref.: Hasselmann, K. et al. (1973): "Measurements of wind-wave growth and swell decay during the Joint North Sea Wave Project", Deutches Hydrographisches Institut, Hamburg.)

Kelvinbølge: En lang gruntvannsbølge i havet, der effekten av jordrotasjon er inkludert. På den nordlige halvkule avtar amplituden fra høyre mot venstre når den betraktes i forplantningsretningen. Den opptrer oftest ved en kyst og da slik at kysten ligger til høyre for bølgen. Det er ingen partikkelbevegelse vinkelrett til kysten noensteds. Små vertikale partikkelbevegelser.

Konveksjon: Transport av materiale i en væske (luft) som skyldes tetthetsforskjeller.

mellom væska og materialet (oppdrift).

Kontinentalsokkelen: I følge definisjonen fra Lov om petroleumsvirksomhet: "Havbunnen og grunnen under denne utenfor norsk sjøterritorium, sålangt den kan anses å være en naturlig forlengelse av norsk landterritorium, men ikke kortere enn 200 nautiske mil fra grunnlinjene som sjøterritoriet er målt fra, dog ikke utover midtlinjen i forhold til andre stater". I oseanografisk sammenheng forstås med kontinentalsokkelen det grunne havområdet nær kysten med dybder ned til 200-300 meter før havbunnen begynner å skrå mye brattere (kontinetalsokkelskråningen) ned mot havdyp på 1200 m eller mer.

Lagrangesk strøm: Bevegelse av vannmasser, målt ved forflytning av strømkors, driftere, sporstoff eller drivkort.

Landfast is: Is som vokser utfra kysten og holder seg på plass hele vinteren.

LASER: Forkortelsen LASER står for Light Amplification by Stimulated Emission of Radiation = Lysforsterkning ved Stimulert Emisjon av Stråling. Laser, lett forklart, er en konsentrert lysstråle med et høyt energiinnhold. Denne strålen oppstår i et lasermedium og er en forsterkning av elektromagnetiske stråler (f.eks. synlig lys) og strålene er rettet i en retning med samme frekvens. I praksis vil dette si at en synlig laser har kun én farge.

Lavpassfilter: Innenfor signalbehandling er dette et filter (et lineært system) som slipper gjennom bidrag med frekvenser lavere enn en gitt kuttefrekvens, mens det svekker/fjerner bidrag med høyere frekvens.

Lineært system: Innenfor data og signalbehandling har et lineært system egenskapen at det konverter et signal ved en lineær operasjon. En linear operasjon er definert fra følgende: Anta at tidsfunksjonene y₁(t) og y₂(t) er resultatet av en operasjon på hhv tidsfunksjonene x₁(t) og x₂(t). Operasjonen sies å være lineær hvis, og bare hvis, en lineærkombinasjon l₁x₁(t)+l₂x₂(t) medfører at resultatet blir en tilsvarende lineærkombinasjon l₁y₁(t)+l₂y₂(t) med l₁ og l₂ vilkårlige konstanter.

Mesoskala: Størrelse av bevegelser som er dominert av jordrotasjon. I havet dreier det seg om virvler fra 10 til 300 km i diameter.

Metalimnion: Hoved-termoklinen i en innsjø.

MIZ: Marginal Ice Zone. Overgangssonen mellom tett drivis og åpent isfritt hav. Dette kan representere en stor andel av det totale sjøområdet som er dekket av is.

Monin-Obukov lengde: Et mål for lagdeling i et turbulent grensesjikt.

Nadir: Himmelretning: ned.

Nansenflaske: En spesiell vannhenter som brukes til å hente vannprøver fra store vanndyp. Den er utformet for å monteres på en wire som senkes ned i sjøen. Flere flasker kan monteres etter hverandre slik at ved måling kan en få vann fra forskjellige dyp. Mens flaskene er på vei ned i vannet er de åpne i begge ender slik at vannet strømmer gjennom. Når de er kommet i posisjon klipses et lite glidelodd inn på wiren. Det sklir nedover og treffer en mekanisme på den øverste flaska som utløser en fjær som vipper flaska rundt om det nedre opphengspunktet. Under denne prossesenprosessen lukker flaska med vannet fra det aktuelle dypet, samtidig frigjøres det i nedre opphengspunkt et nytt lodd som sklir nedover til neste flaske og prosessen gjentar seg. Etter en tid kan hele målestrengen dras opp og vannprøvene analyseres i laboratoriet. På hver vannhenter er det montert et vendetermometer som viser temperaturen ved måledypet.

Nivåkurver: Kurver som går gjennom punkter på havoverflaten der vannstandsforskjellen mellom flo og fjære er den samme (pga tidevann). Eng.: Co-range lines.

Nyquist frekvens (): Høyeste frekvens i Hz som oppløses ved DFT (=1/2 ggr samplingsintervallet)). DFT = Diskret Fourier Transformasjonsanalyse.

Nyquist samplingsteorem: Ingen informasjon wil vil gå tapt fra en tids- eller romlig serie med data dersom samplingsintervallet er kortere enn , der er den høyeste frekvensen tilstede i serien. Mao Nyquistfrekvensen må være høyere enn .

Pelagisk: Betegnelse på organismer som lever i åpen sjø og ikke er avhengig av å være nær bunnen. Det motastte av bentisk.

Permafrostlaget: Laget i bakken som forblir frosset gjennom hele året. Permafrostlaget ligger vanligvis under et aktivt jordlag som tiner for noen uker i løpet av sommeren.

Planetær virvling: Vi antar underforstått vertikalkomponeneten. Da er den det samme som Coriolisparameteren .

Polynya: Lokale sjøområder som til tider er helt eller delvis isfrie under klimatiske forhold som skulle tilsi at området skulle vært dekket med is. De viser seg om vinteren når lufttemperaturen er godt under frysepunktet av sjøvann og er omkranset av vann som er dekket med is. Disse områdene anses viktige for bl.a. sirkulasjon av vannmasser, utveksling av gasser mellom havet og lufta og biologisk aktivitet.

Potensiell virvling: PV = [(relativ virvling + planetær virvling)/dyp] er konservert i de store havstrømmene.

ppt: Parts per thousand (også pro mille)

Presist instrument: Repeterbarheten av et instrument, målt som midlere avvik fra middelverdien ved gjentatte målinger av samme størrelse. Merk forskjellen med nøyaktighet. For eksempel kan et instrument måle en størrelse hundre ganger og avvikene mellom hver måling kan være f.eks innenfor en prosent av hverandre. Vi har et presist instrument. Det er presist selv om det kanskje har målt 1.5 ggr den sanne verdien. Instrumentet er ikke nøyaktig, tvert i mot - det er et feilaktig instrument, men presist.

psu: Practical salinity units (et alternativ til ppt å uttrykke saltholdighet på)

Pyknoklin: Et horisontalt lag i havet (innsjøen) hvor tettheten endres mest med dypet.

Relativ virvling: Virvlingen overført til en væskepakke eller væskekolonne fra selve væskebevegelsen. Den beskriver væskens tendens til å rotere relativt til en observatør på jorda. Rent teknisk er den definert ved curl til hastighetsvektoren, men vanligvis forstås kun vertikalkomponenten av denne når vi snakker om havstrømmer, siden de andre komponentene er neglisjerbare i dette tilfellet.

Resipient: Mottaker. I denne sammenhengen forstår vi et basseng, innsjø, fjord eller hav som tar imot utslipp av enhver type forurensning.

Reststrøm: Midlere strøm uten tidevannsvariasjoner.

Reynoldsspenninger: Bidrag til impulsomsetningen i alle retninger (3 komponenter x 3 retninger) pga turbulens. Impulsomsetningen i sin egen retning bidrar til kinetisk energi. Jfr. analogien med de 9 komponentene av spenninger (normalspenninger, skjærspenninger) i kontinuumsmekanikken (spenningstensoren).

Reynoldstallet: Dimensjonsløst forholdstall mellom viskøse krefter og treghetskrefter i en strømning. Det er definert ved

der V er en karakteristisk hastighet, d en typisk lengde og kinematisk viskositetskoeffisient. Molekylær viskositet har betydning for strømmer med Re = O(1). For strømmer med Re >>1 kan effekten av viskositet neglisjeres. NB! nær grenseflater vil V® 0 (Re=O(1)) og det dannes et viskøst grenselag som har stor betydning for strømningen langt vekk fra grenseflaten selv om Re >>1 der.

Richardsontallet: Dimensjonsløst forholdstall mellom stabil lagdeling og vertikal strømgradient. Et mål for hydrodynamisk stabilitet av sjiktet skjærstrøm.

Blanding inntrer når Ri < 1/3.

Rossby radius: = . Bl.a. lengden som beskriver hvor langt fra land stormflod effekter må vurderes. er Coriolisparameteren.

Sarr: En blanding av is/snø og vann.

Saltholdighet: Et annet ord for saltinnhold i vann eller saltholdig vann. Denne betegnelsen er unikt knyttet til hvordan saltinnholdet angis. Saltholdighet angis i promille og skal i utgangspunketutgangspunktet tolkes som forholdet mellom vekten av gjenværende salt etter at en har fordampet alt vannet i en vannprøve og vekten av vannprøven. Etter konvensjon uttrykkes dette i psu. (Eng: practical salinity units) eller uten enheter. Det er ofte en fordel å bruke ppt (parts per thousand).

Semi-diurnal: Generelt betegner dette noe som opptrer to ganger i løpet av ca 24 timer. Spesielt betegner dette tidevannsvarisjoner med to høyvann og to lavvann i løpet av døgnet.

Senit: Himmelretning: opp:

Sikussak: Minst 10 år gammel landfast is.

Stamukhas: Sammenstuvet drivis slik at isflak er overskjøvet på randen av den landfaste isen og på nytt frosset sammen. Den er grunnstøtt og kan anta tykkelser på 10 til 20 m.

Stokastisk prosess: Størrelsen X(t) kalles en stokastisk prosess dersom X(t) for enhver verdi av t i et intervall (a,b) er en tilfeldig variabel. En stokastisk prosess kan ses på som alle mulige realiseringer i form av sekvenser med data fra et eksperiment som innebærer en viss grad av tilfeldighet.

verdi av t i et intervall (a,b) er en tilfeldig variabel. Mer intuitivt (?), en stokastisk prosess kan ses på som alle mulige realiseringer i form av sekvenser med data av et eksperiment som innebærer en viss grad av tilfeldighet

Strøklengde: Den lengden vinden har blåst over åpent hav før den når et aktuelt sted.

Syklon: Mesoskala virvel som roterer mot klokken i den nordlige halvkulen.

Synoptiske data: Målinger som er tatt samtidig i rom.

Tensor: Dette er en utvidelse av vektorbegrepet. Begrepet inkluderer flere klasser av størrelser. En tensor T av rang N (i det 3-dimensjonale rom) er en størrelse bestående av 3^N komponenter T_ijk.... (med N indekser). Definisjonen er unikt knyttet til koordinat-transformasjoner, uten at vi skal komme nærmere inn på dette her.

Pr definisjon vil en tensor av rang 0 være en skalar. En vektor er en tensor av rang 1. En tensor av rang 2 er en størrelse som vanligvis omtales som tensoren og er følgelig en størrelse beskrevet av 9 komponenter. Den beskriver forhold som varierer i 3 retninger for hver av de 3 hovedretningene i rommet. Beskrivelsen av spenninger i kontinuumsmekanikken og beskrivelsen av tøyninger i materiallæren kan med fordel beskrives ved tensorer. Vi har normal-spenning og to skjærspenninger som virker på hver hoved-enhetsflate definert ved enhetsvektorene , tilsammen 9 størrelser. Et annet eksempel på en tensor er Reynolds-spenningene.

Termisk vegg: En vertikal (2-D) stråle der varmere vann i strandsonen blander seg med kaldere vann uti en innsjø og forårsaker cabelling (ved 4^oC).

Termalvind: En geostrofisk strøm (vind) der det er vertikale variasjoner i horisontal trykkgradient. Dette medfører at horisontal strøm blir forskjellige i forskjellige dyp. Målinger av tetthetsfeltet gir oss mulighet til å beregne strømbildet, såfremt vi kjenner strømmen i et punkt.

Termistor: Et spesielt instrument for måling av temperatur i vann. Dvs. et termometer.

Termoklin: Et horisontalt lag i havet (innsjøen) hvor temperaturen endres mest med dypet.

Tidevannsprisme: Volumendringen i en fjord eller havn mellom lavvann og høyvann. Midlere tidevannsprisme i en fjord: der er amplituden på midlere halvdaglig vannstandsendring for fjorden og er overflatearealet i fjorden (havnen).

Treghets delområde: Et område i turbulensspekteret der det ikke forekommer produksjon eller tap av turbulent kinetisk energi. I dette området overføres energien fra store virvler til små virvler. Alt dette skjer "på samme sted".

T-S diagram: En graf som viser sammenhengen mellom målt temperatur og saltholdighet ved forskjellige dyp i en vannsøyle eller et havbasseng. Et T-S diagram for en gitt målestasjon lages ved at det samhørende verdier av T og S plottes inn på diagrammet og at punktene forbindes med rette linjestykker suksessivt i rekkefølge økende dyp. Den resulterende kurven kalles en T-S kurve. Denne kurven sier mye om hvordan vannmassene i området er sammensatt. Blanding av to vannmasser med forskjellig S og T verdier resulterer i en blandingsvannmasse som har T og S verdier på den rette linja mellom de opprinnelige verdiene i T-S diagrammet.

Tsunami: Overflatebølger vanligvis generert av seismisk aktivitet i dyphavet. Når bølgene når grunnere områder nær land kan bølgehøyden øke til flerfoldige meter. På havet er de knapt merkbare pga sin lille amplitude og lange periode. Stillehavet er spesielt utsatt for tsunami. Perioden til en tsunami ligger i området 1 til 30 minutter.

Turbiditet: Innen oseanografi forstår vi med turbiditet at det er suspendert en god del partikulært materiale i sjøen, slik at tettheten lokalt kan øke betraktelig. Slik tetthetsøkning ved en skrånende bunn kan gi opphav til sterke strømmer. En sjøoverflate der vannet har høy turbiditet vil reflektere mye lys, mens klart vann vil absorbere mye lys og se svart ut. Dette gjør det mulig å kartlegge fordelingen av turbiditet ved fjernmålingsteknikker. Opprinnelig er turbiditet definert mhp drikkevann og knyttet til redusert sikt i vannet som skyldes oppløst materiale. Vann kan inneholde forskjellige typer partikler, noen er direkte synlige enkeltvis, mens andre er kun synlig i form av redusert siktbarhet pga at de sprer lyset. Det er de sistnevnte partiklene som gir opphav til turbiditet, med størrelser lik eller mindre enn lysets bølgelengde. Partiklene er så små at de ikke sedimenterer, men holder seg i vannet. Turbiditet er en kritisk parameter i drikkevannet fordi bakterier og virus kan være knyttet til partiklene. I tillegg til å forårsake problemer med drikkevannet, har turbiditet ofte en skadelig påvirkning på forskjellige prosesser og utstyr. Høy konsentrasjon av suspendert materiale kan skade varmtvannstanker, pumper og o.l. Risiko for at siler/filtre går tett og forvitring av rørsystemer øker med forhøyet turbiditet. Misfarging av overflater er et annet problem.

Turbulens: Motsatt av laminær strømning. Vanskelig å definere eksakt, men følgende

egenskaper forventes ved turbulent strømning:

Tåke: Tåke dannes i vanndampmettet luft og består av små vanndråper eller iskrystaller. Sikten blir nedsatt, og etter den meteorologiske definisjon skal det meldes tåke når sikten er lik eller mindre enn 1 km. Luften kan bli mettet med vanndamp enten ved avkjøling eller ved tilførsel av fuktighet. Den viktigste årsak til tåkedannelse over havområder skyldes at luft som har høyere temperatur enn sjøen blir avkjølt ved kontakten med det kalde underlaget (adveksjonståke). En annen type tåke er frostrøyk (s.d.). Strålingståke dannes ved at fuktig luft avkjøles på grunn av utstråling. Strålingståke dannes over land og er hyppigst om høsten.

vena contracta: Når en væske strømmer ut fra et hull i en beholder vil diameteren på strålen like utenfor hullet være mindre enn diameteren av hullet pga de laterale akselerasjonene innenfor hullet. Denne effekten kalles v c.